Den første republikk
Dagen etter at Amadeus forlot landet og abdiserte erklærte det spanske parlamentet landet som republikk. De republikanske lederne hadde egentlig planlagt en føderasjon, men intern uenighet i parlamentet gjorde at spørsmålet om statens oppbygning ble utsatt. Tilslutt vant den føderasjonsvennlige fløyen gjennom.

Republikken ble kortlivet, og fungerte bare i elleve måneder. Det var flere grunner til dette. Uro i de væpnede styrker, uro i Katalonia, press fra kirken, intern krangel mellom republikkens ledere og flere kuppforsøk bidro til å velte republikken. I løpet av de elleve månedene med republikk hadde Spania hele fire forskjellige presidenter.

Den 4. januar 1873 gikk republikken under i kaos. General Manuel Pavía avsatte da regjeringen og oppløste parlamentet. Pavía ønsket en ny, bred samlingsregjering, men da få partier var interesserte i å samarbeide med ham fikk den nye regjeringen ingen legitimitet. Francisco Serrano ble utpekt til president, samtidig som borgerkrigslignende tilstander utviklet seg.

Mot slutten av 1874 ble Isabellas sønn Alfonso utpekt ny konge av Spania av general Martínez Campos. Resten av hæren unngikk å gripe inn da Campos gikk inn i Valencia i Alfonsos navn, noe som ble den endelige avslutningen på republikken. I 1875 ble Alfonso formelt erklært som Spanias konge.

Restaurasjonen
Etter et århundre med kaos og kriger fikk man nå endelig et mer stabilt politisk system. En ny grunnlov av 1876 gjorde landet til et konstitusjonelt monarki, med et tokammersystem. Kongen fikk rett til å utnevne senatorer, vetorett når det gjaldt lover, og stillingen som øverstkommanderende for hæren.

I denne perioden hadde man i praksis bare to politiske partier i Spania, de konservative og de liberale. Andre partier ble holdt utenfor ved hjelp av massivt valgjuks. De relativt stabile politiske forholdene gjorde at økonomien kunne vokse, den ekstremt proteksjonistiske politikken bidro også til dette.

Den systematiske manipulasjonen av valgene førte imidlertid til at nasjonalistiske bevegelser vokste frem i Katalonia og i de baskiske områdene, samt til dannelsen av fagforeninger.

Et kubansk opprør i 1868 hadde gjort slutt på slaveriet i de spanske koloniene. I 1898 kom det til krig mellom Spania og De forente stater, en krig Spania tapte. Dette førte til at de siste spanske koloniene, Filippinene, Puerto Rico og Cuba, gikk tapt. Den spanske fiaskoen førte til omfattende misnøye med regjeringen og krav om en ny kurs.

I regjeringstiden til Alfonso XIII så Spania flere opprør. Utenrikspolitiske eventyr i Marokko førte til en oppstand i Barcelona i 1909, noe som skulle bli kjent som den tragiske uken.

< tilbake