Franco regimet

Det nye regimet iverksatte omfattende henrettelser av opposisjonelle. Mange tusen møtte eksekusjonspelotongene i de to første årene etter den militære seieren. Regimet omorganiserte samfunnet etter fascistisk modell. Arbeiderorganisasjonene ble oppløst og erstattet med en korporativ organisasjon under ledelse av Arbeiderministeriet.

Streiker ble forbudt, lønnsendringer ble gjennomført ved statelig dekret. Falangistbevegelsen og de militære overtok kontrollen i statsapparatet og Franco skapte raskt et offentlig maskineri som sørget for jernhardt kontroll over samfunnet. Det ble gjennomført radikale innskrenkninger i ytringsfrihet.

Den regionale nasjonalismen i Catalonia og Baskeland ble knust. Absolutt all opposisjon ble undertrykket og språkene katalansk og baskisk ble forbudt. I 1947 ble det avholdt en styrt folkeavstemning der Spania formelt ble erklært som et "katolsk monarki" samtidig som Franco ble valgt til statssjef på livstid. Han ble også gitt fullmakt til å utnevne sin kongelige etterfølger. Internasjonalt var regimet en periode isolert.

Formelt var Spania nøytralt under 2.verdenskrig men sympatiene kom klart fram gjennom de 17.000 frivillige som Franco sendte til Øst fronten. Da de allierte hadde vunnet krigen, blokkerte de Spanias adgang til FN og NATO og landet fikk ikke nyte godt av Marshall hjelpen. Det ble også iverksatt en handelsboikott men den ble ikke så effektiv fordi Juan Perons Argentina leverte store mengder kjøtt og korn.

Isolasjonen varte imidlertid ikke lenge. USA var bekymret over sovjetisk makt ambisjoner i Nord-Afrika og signerte en samarbeidsavtale med Spania i 1953. I 1955 kom Spania med i FN. Isolasjonen var omme og en periode med økonomisk vekst begynte som følge av industri reisnig, økende turisme og de betydelige pengesummer som ble sendt hjem til landet av de mange spanske emigrantarbeiderne.

Franco satt også i gang store offentlige arbeider: veibygging, elektrisitetsverker og vanningsanlegg. På det sosiale område ble arbeiderne gitt en del rettigheter, trygder, oppsigelsesvern, gratis helsevesen og subsidierte boliger for de fattigste.

Regimets monolittiske og autoritære karakter ble gradvis svekket av utviklingen i 50 og 60. årene. Prisene steg kraftig og flere større streikebølger for høyere lønninger på annen halvdel av 50-tallet førte til innrømmelser og til vekst i kirkelige arbeiderorganisasjoner. Samtidig i 1957 fikk de yngre teknokratene i den katolske organisasjonen Opus Dei  ( Guds Verk ) en dominerende stilling i regjeringen.

Opus Dei som opprinnelig var en katolsk lekmannsorganisasjon hadde stor innflytelse i næringslivet og mente at det stive, fascistiske arbeidersystemet måtte mykes opp av hensyn til bedriftene. Dette medførte en ny lov om kollektive avtaler som innebar at det ble anledning til å forhandle om lønninger innen hver bransje, provins og region.

Dette førte i sin tur til økende lokale krav, streiker og nye arbeiderorganisasjoner, såkalte arbeider kommisjoner på begynnelsen av 1960-tallet. I tillegg til presset fra arbeiderbevegelsen ble regimet også utsatt for stadig sterkere kritikk fra radikale og liberale politiske krefter.

Det nye borgerskapet og den stadig voksende middelklasse var påvirket av demokratiske idealer fra det øvrige Vest-Europa og ønsket om å komme inn i EF førte også til lovendringer som blant annet reduserte den veldige makt kirken var gitt etter Francos maktovertagelse. I 1966 ble det gjennomført en omfattende endring i forfatningen.

Blant annet ble stillingen som regjeringssjef og statssjef nå delt i to. Det ble innført direkte valg til parlamentet men politiske partier var ikke tillatt. Forfatningen godkjente i noe utstrekning faglig arbeid. Det var også et signal om at en framtid uten Franco nærmet seg da diktatoren i 1969 utpekte Juan Carlos, sønnesønn av Alfonso 13. til sin kommende etterfølger.

I 1973 utnevnte Franco admiral Luis Carrero Blanco til ny regjeringssjef men han ble drept av den baskiske separatist organisasjonen ETA alt i desember samme år. Hans etterfølger ble Carlos Arias Navarro. Navarro lanserte den såkalte "åpningens politikk". Den tillot dannelse av politiske forgreininger og myket opp den strenge lovgivning mot streiker.

Selv om Arias Navarros politikk i noen utstrekning liberaliserte Spania gikk tiltakene ikke langt nok for den politiske opposisjonen. Venstre og høyre partier gikk sammen i ulike fronter som stilte stadig sterkere krav om demokratisering. I juni 1975 stiftet en bred politisk gruppe opposisjonsfronten Plataforma de Convergencia Democratica med deltagelse av kristelig demokrater, sosial demokrater, basker nasjonalister og mindre marxistiske grupper.

Det var også økende uro innen den regime tro leir. Den reformvennlige retning utviklet seg rundt Manuell Fraga og Jose Maria Areilza men ble bekjempet av en ortodoks fløy med tilnavnet "Bukeren". En stadig svakere Franco døde den 20.november 1975.

Sju dager senere ble Juan Carlos kronet som Spanias første konge på 44 år. Han satte sammen en rewgjering av moderate frankister: Fraga Irbarne, Areilza, Arias Navarro og Villar Mir. Den nye regjeringen utformet en politikk for demokratisering som blant annet ga rom for dannelse av politiske partier også moderate sosialistiske partier. I anledning kroningen ble det gitt et begrenset amnesti for en del av de politiske fangene.

Kilde;  Tour Spain

< tilbake