Ved den siste Habsburgkongen Karl IIs død i 1700 startet den spanske arvefølgekrigen. Karl hadde utpekt den franske kongen Ludvig XIVs barnebarn Philippe som sin etterfølger, noe hverken de andre europeiske stormaktene eller habsburgerne kunne godta. Denne krigen varte frem til 1713, og endte med at Philippe ble konge av Spania som Filip V. Filip mistet imidlertid arveretten til den franske tronen som en del av fredsavtalen, noe som forhindret en fremtidig union mellom landene.

Omfattende reformer av statsapparatet ble igangsatt av Filip. Spania hadde hatt en desentralisert politisk struktur med regionale parlamenter, dette ble nå omgjort og hele riket ble organisert etter kastilliansk modell. Filip hentet også inn dyktige franske og italienske ministre som erstatning for den korrupte spanske adelen.

Filip hadde store utenrikspolitiske ambisjoner, og deltok i mange kostbare kriger. I den polske arvefølgekrigen greide Filip å gjenerobre tapte italienske besittelser, og gav dem til sønnen Karl. I 1743 trakk Filip seg tilbake fra styret av Spania, og overlot ansvaret til ministeren, markien av Ensenada. Somodevilla viste seg å være en dyktig statsmann, og gjennomførte en rekke reformer.

Filip ble etterfulgt av sønnen Ferdinand VI i 1746. Ferdinand var en svak hersker, og overlot mesteparten av styret til familie og byråkrater. Utenrikspolitisk førte Ferdinand en nøytral linje, og Spania holdt seg derfor nøytral i syvårskrigen. Dette endret seg etter Ferdinands død i 1759, da halvbroren Karl III overtok tronen. Karl gikk inn i krigen i 1761, men etter en serie med nederlag mot Storbritannia måtte Spania avstå blant annet Florida.

Karl fortsatte Ferdinands arbeid med å redusere kirkens makt i Spania. Ferdinand hadde sørget for at Spania selv fikk rett til å utpeke sine biskoper, og i 1767 sørget Karl for å utvise alle Jesuitter fra landet. Den spanske inkvisisjonens arbeid ble også kraftig trappet ned.

Karl var også en tilhenger av frihandel. Han gikk bort fra proteksjonismen som hadde preget spansk handelspolitikk i flere århundrer, og liberaliserte kornhandelen i 1765. Dette slo imidlertid uheldig ut, og førte til skyhøye kornpriser i Spania med påfølgende opptøyer i 1766.

I 1777 ble greven av Florida blanca ny sjefsminister. Florida blanca fulgte opp kongens frihandelspolitikk med å tillate de spanske koloniene å hande direkte med andre land. Handelsavtaler ble underskrevet med Marokko og Det osmanske rike, og en sentralbank ble etablert.

Spansk suksess i den amerikanske uavhengighetskrigen førte til at Spania gjenvant store deler av territoriene som gikk tapt i syvårskrigen.

I 1788 døde Karl, og tronen gikk videre til den nest eldste sønnen Karl. Karl var notorisk uinteressert i politikk, og overlot styret til dronningen, Maria Louisa.

Revolusjonen i Frankrike i 1789 gjorde at mange så med skepsis på Florida blanca og hans liberale holdninger, noe som førte til at han ble avsatt og fengslet i 1792. Dronningen plasserte da sin elsker Manuel Godoy i stillingen som sjefsminister. Godoy og dronningen gikk så inn for å omgjøre reformene til Florida blanca.

 

< tilbake