Joseph Bonapartes sentralistiske politikk hadde ført til at koloniene i Amerika mistet selvstyret. Dette, kombinert med den økonomiske uavhengigheten som fulgte av den britiske blokaden under napoleonskrigene, førte til at flere og flere kolonier begynte å løsrive seg.

I 1810 erklærte juntaene i Buenos Aires og Caracas seg som uavhengige fra den bonapartiske regjeringen, noe som førte til at Ferdinand måtte gripe til våpenmakt for å gjenoppta kontrollen over koloniene da han kom tilbake på tronen i 1814. Initiell spansk fremgang ble fulgt av nederlag da de revlusjonære under ledelse av Simon Bolivar slo spanjolene i en serie med slag på andre halvdel av decenniet. Opprøret førte til at Argentina, Chile, Venezuela og Colombia fikk sin uavhengighet.

I 1820 samlet kongen en hær i Cadiz med det formål å gjenerobre Syd-Amerika. En gruppe offiserer ledet av Rafael del Riego gjorde mytteri og førte hæren inn i Andalusia, med krav om reformer. Kravene fikk støtte i militæravdelinger i hele landet, noe som førte til at kongen måtte gi etter og utpeke en ny og liberal regjering. Denne regjeringens avskaffelse av regionenes indre selvstyre og dens antiklerikale politikk gav den mange fiender, med påfølgende indre uro i landet.

En nye radikale regjeringen kom til makten i 1823, noe som gjorde at de andre europeiske stormaktene følte at de liberale ideene i Spania hadde gått for langt. Den franske kongen, Ludvig XVIII, gikk våren 1823 til angrep på Spania. Den spanske motstanden var begrenset, så de franske troppe kunne med letthet erobre Madrid og gjeninnsette Ferdinand.

Det ble etterhvert et problem for Ferdinand at han ikke hadde noen mannlige arvinger. I 1830 utstedte han et dekret som gjorde at Ferdinands datter Isabella kunne overta tronen ved farens død. Ved Ferdinands død i 1833 overtok dronningen, Maria Christina, styringen på vegne av sin mindreårige datter. Isabellas krav på tronen ble imidlertid bestridt av Ferdinands bror Carlos, noe som skulle kaste Spania inn i en periode med borgerkrig og uro.

`Dronning Isabella i eksil i Paris. Isabella ble tvunget til å forlate Spania i 1868Etter militær fremgang for Carlos og carlistene sørget dronning-regenten for en serie reformer som gjorde at mye av grunnlaget for Carlos' støtte i befolkningen forsvant.

Etter at Carlos hadde gitt opp å kaste Isabella forsøkte Maria Christina å omgjøre reformene i 1840. Dette ble så upopulært at hun ble tvunget til å gå av, og året etter ble krigshelten general Baldomero Espartero utpekt til ny regent. Espertero var også upopulær, hans urolige periode som leder tok slutt allerede i 1843 da han måtte flykte landet.

Isabella ble nå erklært myndig. En kaotisk politisk periode fulgte, med stadige regjeringsskifter. En ny innskrenking av det lokale selvstyret førte til et nytt carlistisk opprør, et opprør som løp ut i sanden i 1849.

Den politiske uroen fortsatte, og i 1854 brøt et større opprør ut på grunn av matmangel. Opprøret førte til at Espartero gjorde politisk comeback, men også han måtte snart gå av etter kontroverser rundt en ny grunnlov. Makten kom etterhvert i hendene på Leopoldo O'Donnell, som beholdt makten i nesten fem år.

To opprør i 1866 og 1868 ledet av Juan Prim førte til at Isabella måtte forlate Spania for godt. På tross av at sterke krefter ønsket en republikk ble Prim utnevnt til regent mens letingen etter en akseptabel konge foregikk.

Det viste seg å være vanskelig å finne en passende kandidat, og av de mange kandidatene var den tyske prinsen Leopold av Hohenzollern-Sigmaringen. Leopolds kandidatur var den utløsende årsak til den fransk-tyske krig i 1870.

Tronen gikk til den italienske prinsen Amadeus av Savoien. Amadeus ble motarbeidet av sterke krefter i statsforvaltningen, og i februar 1873 gav han opp og forlot landet.
 

< tilbake