Den spanske inkvisisjonen var en katolsk institusjon som virket i Spania fra slutten av det 15. århundre til 1834. Den var ikke underlagt den romerske inkvisisjonen, men ble i stedet kontrollert av den spanske kongen. Bakgrunnen for opprettelsen var gjenerobringen av Spania fra maurerne og kongens påfølgende behov for kontroll over muslimer og jøder.

I det 15. århundre var Spania en konføderasjon av små riker, som hver hadde sin egen administrasjon. De viktigste var Aragon og Castilla, som ved gjenerobringen ble styrt av henholdsvis Ferdinand og Isabella. I Aragon fantes det en lokal inkvisisjon, men i Castilla og Leon hadde man ingen slik organisasjon.

Store deler av den iberiske halvøy hadde blitt styrt av maurerne, og spesielt i de sørlige områdene var det en muslimsk befolkningsgruppe av betydelig størrelse. Granada var under muslimsk styre helt til 1492. I en del av byene, spesielt Sevilla, Valladolid og Barcelona, fantes det også store jødiske grupper.

Ferdinand så religion som et effektivt redskap for å få kontroll over befolkningen. Han ønsket å kvitte seg med de jødiske og muslimske befolkningsgruppene, og brukte inkvisisjonen som et av sine redskap for å kontrollere både de som nektet å la seg døpe og de som hadde konvertert til kristendommen.

Inkvisisjonen ble dermed en sentral institusjon for håndhevingen av limpieza de sangre («blodets renhet»), politikken som skulle hindre blanding mellom konvertittene og spanjolene. Historikere har også spekulert i andre årsaker, og mange mener at inkvisisjonen ble opprettet også for å svekke opposisjonen.

Det er også mulig at det var økonomiske årsaker som lå bak; Ferdinands far hadde lånt mye fra jødiske finansmenn, og store deler av gjelden kunne slettes dersom de han skyldte penger ble fradømt sin eiendom.
Paven ønsket ikke å opprette en inkvisjon i Spania, men Ferdinand insisterte. Kardinal Rodrigo Borgia drev, mens han var biskop av Valencia, lobbyvirksomhet for å få Sixtus IV til å godkjenne den spanske inkvisisjonen.

Han lyktes delvis, da paven sanksjonerte opprettelsen i Castilla. Borgia ble senere lønnet med støtte fra Spania under et konklave, og ble pave under navnet Alexander VI. Under Sixtus IV ble den spanske inkvisisjonen også opprettet i Sevilla. Paven arbeidet mot dette, men Ferdinand presset ham til å akseptere det ved å true med å stoppe den militære støtten til Den hellige stol. I 1478 utstedte paven en bulle som godkjente opprettelsen.

Han påla en del restriksjoner mot de mest ekstreme sider ved inkvisisjonen.
Paven mente at den spanske inkvisisjonen var del av et kynisk spill for å sikre seg jødiske eiendommer, og nektet å la den opprette i Aragon.

Ferdinand fortsatte å trosse Roma, og brukte pavedømmets avhengighet av hans militære støtte, i en tid hvor tyrkerne tok statig større områder og stater i Europa stadig manøvrerte for å få mer makt, til å presse gjennom en godkjenning av opprettelsen også i Aragon. Da tyrkerne angrep Otranto i Italia i august 1480 var presset så stort at Sixtus IV gav etter.

Ferdinand og Isabella utnevnte i 1481 Tomás de Torquemada til leder for inkvisisjonen, med ansvar for å etterforske og straffe conversos, det vil si jøder og muslimer som hadde konvertert til kristendommen men som fortsatte å praktisere sin opprinnelige religion i smug. Prosessen begynte i Sevilla, og det ble snart etter opprettet domstoler i Cordova, Jaen og Ciudad Real, som så ble fulgt av Aragon, Catalonia og Valencia.

Mellom 1486 og 1492 ble det avholdt auto de fé 25 ganger bare i Toledo. Mellom 1481 og 1826 ble det holdt minst 464 slike seremonier. Mellom 1480 og 1492 ble mer enn 13 000 conversos stilt for retten.

Den delen av Spania som fortsatt var under muslimsk kontroll ble et fristed for jøder frem til 1492. Den 31. mars det året, etter Granadas fall, utstedte Ferdinand og Isabella et utvisningsedikt for jøder som ikke hadde latt seg døpe. De fikk frist til siste dag i juli, og kunne ta med seg alle eiendeler unntatt gull, sølv eller mynt. Begrunnelsen som ble gitt var at så mange av jødene som hadde konvertert ble lokket tilbake til jødedommen fordi det fantes jødiske miljøer i nærheten.

Mer enn 200 000 jøder ble utvist, og flere tusen døde under denne prosessen. Et resultat av utvisningene var opprettelsen av det sefardiske samfunnet. Det ble utstedt et forbud mot at sefardiske jøder kunne bosette seg i Spania; dette var et uttrykk for kongens raseri over opprettelsen av dette samfunnet, ettersom jøder uansett ikke kunne bosette seg i Spania før ediktet ble trukket tilbake i 1858.

Sixtus IV døde i 1484. Han ble etterfulgt av Innocent VIII, som to ganger utstedte buller hvor han ba om større barmhjertighet og velvilje mot conversos. Samtidig bidro han også til å styrke inkvisisjonens makt ved å befale at alle katolske monarker skulle arrrestere flyktende jøder og utlevere dem til Spania så de kunne stilles for retten.

Som en religiøs domstol ble inkvisisjonen drevet av kirkelige myndigheter. Når en person var dømt for heresi, ble han eller hun overlevert til sekulære myndigheter for å bli straffet. Straffene varierte fra offentlig ydmykelse (personen ble kledd i sambenito og måtte gå i prosesjon gjennom byen) til brenning på bål.

De som bekjente sin anger ble henrettet med garotte før brenningen, mens de som ikke bekjente ble brent levende. Personer som ble dømt in absentia ble brent symbolsk, ved at en dukke ble plassert på bålet. Straffene ble eksekvert under offentlige seremonier, kjent som auto de fé, «troshandling».

Rettssakene ble ført for tribunaler, der de geistlige dommerne hadde assistanse fra legdommere, kalt familiares. Dette var et prestisjefylt embete.

Mange av anklagene som ble etterforsket var fremmet av hevnmotiver eller for personlig vinnings skyld. Kronen stod muligens bak en del av anklagene, for å få slettet gjeld og inndratt eiendommer.

Hekseprosesser befattet inkvisisjonen seg meget lite med. Det var noen få tilfeller i Baskerland, men dommene ble da forkastet av en høyere instans ettersom inkvisisjonens ledelse ikke trodde på hekseanklagene; noen hadde dog blitt henrettet før dommen ble omstøtt.

Senere tilfeller ble normalt avvist med henvisning til at den tiltalte var mentalt ustabil eller at anklagene var falske. Mens det i mange land kom i gang store hekseprosesser, ble det i Spania tidlig slutt på anklagene fordi inkvisisjonen truet med å stille de som anklaget falsk for retten.
 

< tilbake