Inn i det 20. århundre

Det var et turbulent Spania som tok skrittet inn i 20.århundre. Liberale, parlamentariske politiske bevegelser hadde utviklet seg siden den folkevalgte forsamlingen Cortes i 1812 ga landet en liberal grunnlov. Liberalerne som oftest også var republikanere lå stadig i kamp om makten med konservative, autoritære bevegelser. Under perioder med stridigheter og senere forening mellom liberaler og konservative, tråde gradvis andre aktører inn på den spanske politiske arena. Den ene var den stadig mer pågående regionale nasjonalismen, spesielt i Catalonia og Baskerland.

Den andre var den spanske arbeiderbevegelse som var preget av sterke radikale strømninger. Den europeiske anarkismen fant grobunn i spansk arbeiderbevegelse, trolig og fordi den sosiale nød var meget stor og fordi arbeiderbevegelsen mindre enn i de fleste andre land kunne påvirke det politiske liv gjennom politiske forhandlinger og parlamentarisk deltagelse.

Spanias politiske historie de første tre- ti.år av vårt århundre domineres av stridighetene mellom konservative og liberale politiske krefter, de væpnede styrker og den radikale arbeiderbevegelse. De væpnede styrker var i utgangspunktet ikke en konservativ faktor i spansk politikk. De var i stor utstrekning ledet av kastiljanske offiserer med tilknytning til de liberale. Den økende spenning som fulgte av konfliktene mellom den ytterliggående arbeiderbevegelsen og politiet skapte imidlertid en økende konservatisme også i hæren.

Anarkist anslaget mot Martinez-Campos, hær sjefen i Catalonia i 1883 og terror drapet på den konservative regjeringssjefen Canovas i 1897 akselererte den utviklingen. Etter nederlaget mot USA i 1898 utviklet det seg også sterke følelser mot de liberale i hæren, fordi de liberale var sterkt kritiske til de væpnede styrkers innsats i den siste kolonikrigen. Hæren ble med andre ord gradvis mer og mer konservativ og autoritær.

I 1909 utskrev regjeringen vernepliktige fra Catalonia til krigen i protektoratet Marokko. Dette førte til en voldsom oppstand som ble startet av de liberale og de katalonske nasjonalistske men ble radikalisert av arbeiderorganisasjonene. Hundrevis av kirker og offentlige bygninger ble satt i brann. Regjeringen Maura slo hardt tilbake og Spania ble satt under unntakstilstand.

Volden og de mange ofrene som både opprørerne og hæren hadde del i har gitt årets blodige høydepunkt navnet "La semana tragica" den tragiske uke. De konservative måtte gi regjeringsmakten til liberaleren Canaljas som ga en del innrømmelser til de katalonske nasjonalistene, blant annet kontroll over utdanning og offentlige arbeider. Han forbød imidlertid de radikale arbeider organisasjonene og ble kort etter offer for et anarkist attentat.

Spania var nøytralt i første verdenskrig og fikk betydelig industriell vekst ved å produsere og eksportere for alle krigførende nasjoner. Oppgangstidene varte imidlertid ikke. Spania ble rammet av den tyske Atlanter hav`s blokaden i 1917. Vare mangel og økende ledighet som fulgte boomen førte til nye voldsomme konfrontasjoner mellom myndighetene og arbeiderbevegelsen.

Konflikten økte da kong Alfonso 13. i 1918 utnevnte en konservativ regjering. I de påfølgende årene gikk vold spiralen stadig oppover. Generalstreik, anarkistiske terrorhandlinger tiltok i styrke samtidig som arbeidsgivere brukte leiesoldater til å drepe fagforeningsfolk.

Bare i Barcelona ble over 300 fagforeningsfolk skutt på denne måten. En lang rekke samfunnsstøtter ble myrdet som hevn; kardinal Soldevilla, guvernør Laborde, en rekke direktører og til slutt selve minister presidenten Eduardo Dato.

Kilde;  Tour Spain

< tilbake