|
OMRÅDEINFO
(inkl. helligdager m.m.)
AKTIVITETER
BEDRIFTER
BOLIG
SPANSKE PAPIRER
MAT &
DRIKKE
KJØRETØY
DYR
HELSE & VELVÆRE
SIKKERHET
SKOLER
STARTE FIRMA
FLYTTE TIL SPANIA
SPANSK HISTORIE
OG ARKITEKTUR
SPANSKE ORD/TALL
AVISER & MAGASINER
VIKTIGE TLF.NR
LINKER
HJEM
|
 |
|
SPANSK
- HISTORIE - KULTUR - DEN SPANSKE INKVISISJONEN |
|
SPANIA - HISTORIE - KULTUR |
Den spanske inkvisisjonen
var en katolsk institusjon som virket i Spania fra slutten
av det 15. århundre til 1834. Den var ikke underlagt den
romerske inkvisisjonen, men ble i stedet kontrollert av den
spanske kongen.
Bakgrunnen for opprettelsen var gjenerobringen av Spania fra
maurerne og kongens påfølgende behov for kontroll over
muslimer og jøder.
I det 15. århundre var Spania en konføderasjon av små riker,
som hver hadde sin egen administrasjon.
De viktigste var
Aragon og Castilla, som ved gjenerobringen ble styrt av
henholdsvis Ferdinand og Isabella. I Aragon fantes det en
lokal inkvisisjon, men i Castilla og Leon hadde man ingen slik
organisasjon.
Store deler av den iberiske halvøy hadde blitt styrt av
maurerne, og spesielt i de sørlige områdene var det en
muslimsk befolkningsgruppe av betydelig størrelse. Granada var
under muslimsk styre helt til 1492.
I en del av byene,
spesielt Sevilla, Valladolid og Barcelona, fantes det også
store jødiske grupper.
Ferdinand så religion som et effektivt redskap for å få
kontroll over befolkningen.
Han ønsket å kvitte seg med de
jødiske og muslimske befolkningsgruppene, og brukte
inkvisisjonen som et av sine redskap for å kontrollere både de
som nektet å la seg døpe og de som hadde konvertert til
kristendommen.
Inkvisisjonen ble dermed en sentral institusjon for
håndhevingen av limpieza de sangre («blodets renhet»),
politikken som skulle hindre blanding mellom konvertittene og
spanjolene.
Historikere har også spekulert i andre årsaker, og
mange mener at inkvisisjonen ble opprettet også for å svekke
opposisjonen.
Det er også mulig at det var økonomiske årsaker som lå bak;
Ferdinands far hadde lånt mye fra jødiske finansmenn, og store
deler av gjelden kunne slettes dersom de han skyldte penger
ble fradømt sin eiendom.
Paven ønsket ikke å opprette en inkvisjon i Spania, men
Ferdinand insisterte. Kardinal Rodrigo Borgia drev, mens han
var biskop av Valencia, lobbyvirksomhet for å få Sixtus IV til
å godkjenne den spanske inkvisisjonen.
Han lyktes delvis, da paven sanksjonerte opprettelsen i
Castilla. Borgia ble senere lønnet med støtte fra Spania under
et konklave, og ble pave under navnet Alexander VI.
Under
Sixtus IV ble den spanske inkvisisjonen også opprettet i
Sevilla. Paven arbeidet mot dette, men Ferdinand presset ham
til å akseptere det ved å true med å stoppe den militære
støtten til Den hellige stol.
I 1478 utstedte paven en bulle
som godkjente opprettelsen.
Han påla en del restriksjoner mot de mest ekstreme sider ved
inkvisisjonen.
Paven mente at den spanske inkvisisjonen var del av et kynisk
spill for å sikre seg jødiske eiendommer, og nektet å la den
opprette i Aragon.
Ferdinand fortsatte å trosse Roma, og brukte pavedømmets
avhengighet av hans militære støtte, i en tid hvor tyrkerne
tok statig større områder og stater i Europa stadig manøvrerte
for å få mer makt, til å presse gjennom en godkjenning av
opprettelsen også i Aragon.
Da tyrkerne angrep Otranto i
Italia i august 1480 var presset så stort at Sixtus IV gav
etter.
Ferdinand og Isabella utnevnte i 1481 Tomás de Torquemada til
leder for inkvisisjonen, med ansvar for å etterforske og
straffe conversos, det vil si jøder og muslimer som hadde
konvertert til kristendommen men som fortsatte å praktisere
sin opprinnelige religion i smug.
Prosessen begynte i Sevilla,
og det ble snart etter opprettet domstoler i Cordova, Jaen og
Ciudad Real, som så ble fulgt av Aragon, Catalonia og
Valencia.
Mellom 1486 og 1492 ble det avholdt auto de fé 25 ganger bare
i Toledo. Mellom 1481 og 1826 ble det holdt minst 464 slike
seremonier. Mellom 1480 og 1492 ble mer enn 13 000 conversos
stilt for retten.
Den delen av Spania som fortsatt var under muslimsk kontroll
ble et fristed for jøder frem til 1492. Den 31. mars det året,
etter Granadas fall, utstedte Ferdinand og Isabella et
utvisningsedikt for jøder som ikke hadde latt seg døpe.
De
fikk frist til siste dag i juli, og kunne ta med seg alle
eiendeler unntatt gull, sølv eller mynt. Begrunnelsen som ble
gitt var at så mange av jødene som hadde konvertert ble lokket
tilbake til jødedommen fordi det fantes jødiske miljøer i
nærheten.
Mer enn 200 000 jøder ble utvist, og flere tusen døde under
denne prosessen. Et resultat av utvisningene var opprettelsen
av det sefardiske samfunnet. Det ble utstedt et forbud mot at
sefardiske jøder kunne bosette seg i Spania; dette var et
uttrykk for kongens raseri over opprettelsen av dette
samfunnet, ettersom jøder uansett ikke kunne bosette seg i
Spania før ediktet ble trukket tilbake i 1858.
Sixtus IV døde i 1484. Han ble etterfulgt av Innocent VIII,
som to ganger utstedte buller hvor han ba om større
barmhjertighet og velvilje mot conversos.
Samtidig bidro han
også til å styrke inkvisisjonens makt ved å befale at alle
katolske monarker skulle arrrestere flyktende jøder og
utlevere dem til Spania så de kunne stilles for retten.
Som en religiøs domstol ble inkvisisjonen drevet av kirkelige
myndigheter. Når en person var dømt for heresi, ble han eller
hun overlevert til sekulære myndigheter for å bli straffet.
Straffene varierte fra offentlig ydmykelse (personen ble kledd
i sambenito og måtte gå i prosesjon gjennom byen) til brenning
på bål.
De som bekjente sin anger ble henrettet med garotte før
brenningen, mens de som ikke bekjente ble brent levende.
Personer som ble dømt in absentia ble brent symbolsk, ved at
en dukke ble plassert på bålet.
Straffene ble eksekvert under
offentlige seremonier, kjent som auto de fé, «troshandling».
Rettssakene ble ført for tribunaler, der de geistlige dommerne
hadde assistanse fra legdommere, kalt familiares. Dette var et
prestisjefylt embete.
Mange av anklagene som ble etterforsket var fremmet av
hevnmotiver eller for personlig vinnings skyld. Kronen stod
muligens bak en del av anklagene, for å få slettet gjeld og
inndratt eiendommer.
Hekseprosesser befattet inkvisisjonen seg meget lite med. Det
var noen få tilfeller i Baskerland, men dommene ble da
forkastet av en høyere instans ettersom inkvisisjonens ledelse
ikke trodde på hekseanklagene; noen hadde dog blitt henrettet
før dommen ble omstøtt.
Senere tilfeller ble normalt avvist med henvisning til at den
tiltalte var mentalt ustabil eller at anklagene var falske.
Mens det i mange land kom i gang store hekseprosesser, ble det
i Spania tidlig slutt på anklagene fordi inkvisisjonen truet
med å stille de som anklaget falsk for retten.
Kilde;
Tour Spain |
< tilbake |
|
|
