|
OMRÅDEINFO
(inkl. helligdager m.m.)
AKTIVITETER
BEDRIFTER
BOLIG
SPANSKE PAPIRER
MAT &
DRIKKE
KJØRETØY
DYR
HELSE & VELVÆRE
SIKKERHET
SKOLER
STARTE FIRMA
FLYTTE TIL SPANIA
SPANSK HISTORIE
OG ARKITEKTUR
SPANSKE ORD/TALL
AVISER & MAGASINER
VIKTIGE TLF.NR
LINKER
HJEM
|
 |
|
SPANSK
- HISTORIE - DIKTATOREN FRANCO REGIMET |
|
SPANIA - HISTORIE - KULTUR |
Franco
regimet
Det nye regimet iverksatte omfattende henrettelser av
opposisjonelle. Mange tusen møtte eksekusjonspelotongene i de
to første årene etter den militære seieren. Regimet
omorganiserte samfunnet etter fascistisk modell.
Arbeiderorganisasjonene ble oppløst og erstattet med en
korporativ organisasjon under ledelse av Arbeiderministeriet.
Streiker ble forbudt, lønnsendringer ble gjennomført ved
statelig dekret. Falangistbevegelsen og de militære overtok
kontrollen i statsapparatet og Franco skapte raskt et
offentlig maskineri som sørget for jernhardt kontroll over
samfunnet.
Det ble gjennomført radikale innskrenkninger i
ytringsfrihet.
Den regionale nasjonalismen i Catalonia og Baskeland ble
knust.
Absolutt all opposisjon ble undertrykket og språkene
katalansk og baskisk ble forbudt. I 1947 ble det avholdt en
styrt folkeavstemning der Spania formelt ble erklært som et
"katolsk monarki" samtidig som Franco ble valgt til statssjef
på livstid.
Han ble også gitt fullmakt til å utnevne sin
kongelige etterfølger. Internasjonalt var regimet en periode
isolert.
Formelt var Spania nøytralt under 2.verdenskrig men sympatiene
kom klart fram gjennom de 17.000 frivillige som Franco sendte
til Øst fronten.
Da de allierte hadde vunnet krigen, blokkerte
de Spanias adgang til FN og NATO og landet fikk ikke nyte godt
av Marshall hjelpen.
Det ble også iverksatt en handelsboikott
men den ble ikke så effektiv fordi Juan Perons Argentina
leverte store mengder kjøtt og korn.
Isolasjonen varte imidlertid ikke lenge. USA var bekymret over
sovjetisk makt ambisjoner i Nord-Afrika og signerte en
samarbeidsavtale med Spania i 1953. I 1955 kom Spania med i
FN.
Isolasjonen var omme og en periode med økonomisk vekst
begynte som følge av industri reisnig, økende turisme og de
betydelige pengesummer som ble sendt hjem til landet av de
mange spanske emigrantarbeiderne.
Franco satt også i gang store offentlige arbeider: veibygging,
elektrisitetsverker og vanningsanlegg. På det sosiale område
ble arbeiderne gitt en del rettigheter, trygder,
oppsigelsesvern, gratis helsevesen og subsidierte boliger for
de fattigste.
Regimets monolittiske og autoritære karakter ble gradvis
svekket av utviklingen i 50 og 60. årene. Prisene steg kraftig
og flere større streikebølger for høyere lønninger på annen
halvdel av 50-tallet førte til innrømmelser og til vekst i
kirkelige arbeiderorganisasjoner.
Samtidig i 1957 fikk de
yngre teknokratene i den katolske organisasjonen Opus Dei
( Guds Verk ) en dominerende stilling i regjeringen.
Opus Dei som opprinnelig var en katolsk lekmannsorganisasjon
hadde stor innflytelse i næringslivet og mente at det stive,
fascistiske arbeidersystemet måtte mykes opp av hensyn til
bedriftene. Dette medførte en ny lov om kollektive avtaler som
innebar at det ble anledning til å forhandle om lønninger
innen hver bransje, provins og region.
Dette førte i sin tur til økende lokale krav, streiker og nye
arbeiderorganisasjoner, såkalte arbeider kommisjoner på
begynnelsen av 1960-tallet. I tillegg til presset fra
arbeiderbevegelsen ble regimet også utsatt for stadig sterkere
kritikk fra radikale og liberale politiske krefter.
Det nye borgerskapet og den stadig voksende middelklasse var
påvirket av demokratiske idealer fra det øvrige Vest-Europa og
ønsket om å komme inn i EF førte også til lovendringer som
blant annet reduserte den veldige makt kirken var gitt etter
Francos maktovertagelse.
I 1966 ble det gjennomført en
omfattende endring i forfatningen.
Blant annet ble stillingen som regjeringssjef og statssjef nå
delt i to. Det ble innført direkte valg til parlamentet men
politiske partier var ikke tillatt.
Forfatningen godkjente i
noe utstrekning faglig arbeid. Det var også et signal om at en
framtid uten Franco nærmet seg da diktatoren i 1969 utpekte
Juan Carlos, sønnesønn av Alfonso 13. til sin kommende
etterfølger.
I 1973 utnevnte Franco admiral Luis Carrero Blanco til ny
regjeringssjef men han ble drept av den baskiske separatist
organisasjonen ETA alt i desember samme år.
Hans etterfølger
ble Carlos Arias Navarro. Navarro lanserte den såkalte
"åpningens politikk". Den tillot dannelse av politiske
forgreininger og myket opp den strenge lovgivning mot
streiker.
Selv om Arias Navarros politikk i noen utstrekning
liberaliserte Spania gikk tiltakene ikke langt nok for den
politiske opposisjonen. Venstre og høyre partier gikk sammen i
ulike fronter som stilte stadig sterkere krav om
demokratisering.
I juni 1975 stiftet en bred politisk gruppe
opposisjonsfronten Plataforma de Convergencia Democratica med
deltagelse av kristelig demokrater, sosial demokrater, basker
nasjonalister og mindre marxistiske grupper.
Det var også økende uro innen den regime tro leir. Den
reformvennlige retning utviklet seg rundt Manuell Fraga og
Jose Maria Areilza men ble bekjempet av en ortodoks fløy med
tilnavnet "Bukeren". En stadig svakere Franco døde den
20.november 1975.
Sju dager senere ble Juan Carlos kronet som Spanias første
konge på 44 år. Han satte sammen en rewgjering av moderate
frankister: Fraga Irbarne, Areilza, Arias Navarro og Villar
Mir.
Den nye regjeringen utformet en politikk for
demokratisering som blant annet ga rom for dannelse av
politiske partier også moderate sosialistiske partier. I
anledning kroningen ble det gitt et begrenset amnesti for en
del av de politiske fangene.
Kilde;
Tour Spain |
< tilbake |
|
|
