spania - spansk - historie - demokrati - kultur



	Sjekk om fly er i rute Sjekk EUROEN Oversettelse av; - ord - setninger	SJEKK VÆRET; Alicante Benidorm Malaga oversikt for hele Spania

HJEM OM OSS/KONTAKT OSS Alt innhold © AiCOM

OMRÅDEINFO
(inkl. helligdager m.m.)

AKTIVITETER

BEDRIFTER

BOLIG

SPANSKE PAPIRER

MAT & DRIKKE

KJØRETØY

DYR

HELSE & VELVÆRE

SIKKERHET

SKOLER

STARTE FIRMA

FLYTTE TIL SPANIA

SPANSK HISTORIE
OG ARKITEKTUR

SPANSKE ORD/TALL

AVISER & MAGASINER

VIKTIGE TLF.NR

LINKER

HJEM

SPANSK - HISTORIE - SPANIA BLIR DEMOKRATI

Her finner du en kort oversikt over viktige årstall i spansk historie

Rådhus (kommunehus) & Turistinformasjon for de ulike områdene

SPANIA
Spansk historie og arkitektur

SPANIA - HISTORIE - KULTUR

Forvandlingen
I juli 1976 gikk Arias Navarro av og kongen utnevnte den tidligere falangist lederen Adolfo Suarez til ny statsminister. Et halvt år senere i desember avholdt man den store folkeavstemningen om politiske reformer.

Et overveldende flertall i befolkningen stemte for et knippe av reformer som åpnet døren til et demokratisk Spania.

Under det tidlige 70-tallet hadde vokst fram en rekke illegale politiske partier i tillegg til de tradisjonelle; herunder det forbudte kommunistpartiet PCE og sosialistpartiet PSOE.

Selv etter folkeavstemningen var mange usikre på hvor langt demokratiet ville strekke seg men myndighetene besto den demokratiske prøven da kommunist partiet ble legalisert i april 1977.

Statsminister Suarez stiftet nytt parti UCD og gikk seirende ut av de første demokratiske parlamentsvalgene i juni 1977. Sosialistpartiet kom på annen plass, deretter kommunistpartiet og det høyreorienterte AP som ble ledet av Fraga Iribarne.

Umiddelbart etter at det nyvalgte parlamentet trådte sammen begynte arbeidet med en ny demokratisk grunnlov som også åpnet for indre selvstyre i de spanske regioner. Grunnloven gikk først igjennom i parlamentet og fikk deretter i desember 1978 tilslutning gjennom folkeavstemningen.

Imidlertid varslet folkeavstemningen om et problem som fortsatt skulle prege deler av spansk virkelighet, regionalismen.

Hele 33 prosent av befolkningen avsto fra og stemme og det høye tallet skyldes særlig at man i Baskerland og delvis Catalonia mente grunnloven ikke gikk langt nok i å innrømme selvstyre til regionene.

Disse to regionene var de første som fikk status som autonome regioner. I dag er landet delt opp i 17 slike regioner, der hver region har egen regjering og lovgivende myndighet og jurisdiksjon over sosialvesenet, boligsektoren, helse, jordbruk, kultur og byplanlegging.

I Baskerland og Catalonia har man også egne politistyrker. I en spesiell situasjon befinner Baskerland seg der separatistbevegelsen ETA har stått bak en rekke terrorhandlinger.

Rett etter folkeavstemningen i 1978 ble parlamentet oppløst og det ble avholdt nytt valg i mai 1979. Suarez UCD vant nok en gang valgene men partiet var i ferd med å utvikle indre stridigheter.

Ved kommunevalgene i 1980 gjorde sosialister og kommunister et svært godt valg og fikk kontroll over kommunestyrene i en rekke viktige byer. Venstrepartienes økende innflytelse bidro til å alarmere kretser innen de væpnede styrker.

Alt i 1977 hadde noen offiserer vist sin misnøye med den demokratiske utviklingen. Blant annet gikk marinesjefen av i protest da kommunistpartiet ble legalisert.

Det gikk stadig rykter om planlagt kupp og den 23.februar 1981, like etter Suarez hadde varslet at han ønsket å gå av og før hans etterfølger Calvo-Sotelo kunne tiltrå stormet 300 sivilgardister og andre militære inn i Cortes parlamentet midt under et møte.

Samtidig erklærte hæren unntakstilstand i Valencia og panserkolonner rullet ut i gatene. Seks timer etter at kuppet ble innledet forlangte kongen via fjernsynet at kuppmakerne skulle overgi seg og 12 timer senere var det hele over. Militærkuppet var mislykket, de sentrale offiserene ble arrestert og senere dømt.

Kongens klare stillingtagen til kuppforsøket, offiserenes lojalitet mot myndighetene og de politiske partienes entydige tilslutning til demokratiet har uten tvil bidratt avgjørende til at det siden 1981 ikke har vært noen frykt for militær innblanding i Spanias politiske liv.

Ved valget i oktober 1982 vant sosialistpartiet PSOE med stor margin og fikk absolutt majoritet i parlamentet. Landets nye statsminister ble Felipe Gonzalez. Regjeringen iverksatte raskt omfattende økonomiske tiltak. Hovedmålet var å bringe spansk næringsliv inn på et spor som førte fram til en standard som var nødvendig både for å kvalifisere til medlemskap i Fellesmarkedet.

For det første bekjempet man den skyhøye inflasjonen med en streng lønns og prispolitikk. Samtidig som man gjennomførte en mer kontrollert utlånspolitikk og effektiviserte skattesystemer, liberaliserte man på de fleste markesområder, oppmuntret til utenlandske investeringer og reorganiserte det offentlige byråkrati.

Sosialistenes økonomiske politikk var en hestekur for Spania og fikk som side effekt en høy arbeidsledighet som i prosent har vekslet fra 20 til 17. Etter valgene i 1986 beholdt PSOE sitt rene flertall i parlamentet og forsatte sin økonomiske politikk.

Arbeidsgiversiden har virket rimelig fornøyd med hovedtrekkene i politikken men den har medført en økende belastning på forholdet mellom regjering og fagbevegelsen. Det langvarige og tradisjonelt tette samarbeidet mellom sosialistpartiet og fagbevegelsen UGT har den senere tid vært konfliktfullt og den 14.desember 1988 gjennomførte landets forskjellige fagorganisasjoner en omfattende generalstreik i protest mot det de beskriver som en usosial politikk.

Ved valget i oktober 1989 beholdt PSOE med et nødskrik regjeringsmakten. Både høyre siden, først og fremst Partido Popular, venstrefronten Izquierda Unida der kommunistene deltar og flere av de regionale partiene opplevde stor fremgang med valget.

Internasjonalt har Spania i perioden etter Franco gjort seg bemerket både gjennom sin problematiske innmelding i Nato, sin entusiastiske deltagelse i Fellesmarkedet og ikke minst gjennom den profil som bygges rundt 1992 med verdensutstillingen i Sevilla, OL i Barcelona og Madrid som Europas kulturhovedstad.

Nato innmeldingen var kontroversiell. Calvo Sotelo regjeringen meldte Spania inn i Nato i 1981 under sterke protester både fra sosialistpartiet og de øvrige venstrepartiene og et av PSOEs valgløfter i 1982 var utmelding av Nato. Imidlertid forandret partiet gradvis sitt standpunkt da det fikk regjeringsmakt og begynte å agitere for å bli i Nato. Spørsmål ble lagt fram for folkeavstemning i 1986 og 52 prosent stemte for å bevare medlemskapet.

EF innmeldingen var derimot ukontroversiell. I 20 år hadde landet ønsket medlemskap men var forhindret først og fremst fordi det var et diktatur.

Etter at den nye grunnloven var vedtatt i 1978 begynte forhandlinger med EF og i 1986 trådte Spania inn som fullverdig medlem av fellesskapet. Landet hadde formannskapet i første halvår 1989, en periode som ble preget av sterke initiativ for å få fortgang i prosessene fram til det indre marked.

Etter en historie som er preget av isolasjon fra Europa, delvis uforskyldt, på grunn av Pyreneene og delvis på grunn av herskerne har Spania og spanjolene utviklet et sterkt ønske om en markert plass både i Europa og det internasjonale samfunn. Spanjolene er faktisk blitt mer Europa orientert enn noe annet folk.

Meningsmålinger viser at den spanske befolkning har den mest positive holdningen til europeisk integrasjon blant samtlige av folkegruppene i Efs medlemsland.

Årene som er gått siden Francisco Francos død har stått i forandringens tegn. Forbausende raskt om ikke helt uten sverdslag har Spania skapt så store endringer i sin politiske kultur i næringslivet, i samfunnslivet generelt og i forholdet til omverdenen, at det er riktig å betegne prosessen og bevegelsen bort fra den nære fortid som en forvandling.

Polisisk har Spania gått fra et autoritært diktatur til et rotfestet demokrati. Økonomisk og arbeidslivet har vært preget av den omfattende omleggingen fra et næringsliv som var sterkt byråkratisk, tungrodd og underkastet lite fleksible regler, til et næringsliv med større handlekraft og konkurranseevne.

Kulturlivet har blomstret meget raskt etter de 40 kummelige og strenge regulerte årene under Franco. Og Spania har for lengst funnet sin markerte plass i det internasjonale samfunn.

Kilde; Tour Spain

< tilbake

Ønsker du å annonsere her? Kontakt oss
--------------