OMRÅDEINFO
(inkl. helligdager m.m.)
AKTIVITETER
BEDRIFTER
BOLIG
SPANSKE PAPIRER
MAT &
DRIKKE
KJØRETØY
DYR
HELSE & VELVÆRE
SIKKERHET
SKOLER
STARTE FIRMA
FLYTTE TIL SPANIA
SPANSK HISTORIE
OG ARKITEKTUR
SPANSKE ORD/TALL
AVISER & MAGASINER
VIKTIGE TLF.NR
LINKER
HJEM
|
|
SPANSK
- HISTORIE - BORGERKRIGEN |
SPANIA - HISTORIE - KULTUR |
Borgerkrigen
Manuell Azana ble regjeringssjef for folkefronten og begynte
sitt arbeid under et veldig press både fra høyre og venstre
siden. Det falangistiske partiet økte kraftig i medlemstall og
var i stadige gatekamper med radikale arbeidergrupper.
En
serie av jordokkupasjoner endte i en generalstreik som startet
1.mai og regjeringen grep inn med arrestasjoner og sensur av
arbeiderpressen.
På høyre siden konspirerte ledende offiserer sammen med
karlistene og falagistene. General Mola var en sentral
skikkelse i disse hemmelige forhandlingene og etter en tid kom
også Francisco Franco som nå var militær guvernør for
Kanariøyene med i sammensvergelsen.
Det militære opprøret mot regjeringen startet den 18.juli 1936
i Marokko og spredte seg dagen etter til store deler av
Spania. Armeen stilte seg så si helt på opprørenes side og
regjeringen Azana mistet dermed størstedelen av sine væpnede
styrker.
Når opprøret i første omgang likevel ble slått ned
store deler av landet skyldes det en rask organisering av
folkemilitser der fagforeninger og sosialistiske partier
spilte en dominerende rolle.
Den republikanske regjeringen og militser kontrollerte
Catalonia og deler av Aragon, det nordligste Spania med det
meste av det kantabriske området, hele Valencia, Murcia,
Almeria, Ny-Castilla og Extrematura.
Malaga var også under
republikansk kontroll men under sterkt press fra opprørerne.
Disse hadde på sin side kontrollen over store deler av
Castilla, Navarra, Galicia og de holdt byer som Sevilla og
Granada. De tok Aragons hovedstad Zaragoza og de hadde grepet
på Marokko, Kanariøyene og Balearene med unntak av Menorca.
Bare en måned senere hadde de imidlertid slått en kile gjennom
Extremadura, tatt Badajoz og opprettet forbindelseslinjer
mellom de områder de kontrollerte.
Av stor betydning for krigens utvikling var de internasjonale
reaksjonene. Nazi Tyskland, Mussolini og det fascist styrte
Portugal støttet opprøret. Italiensk flyvåpen deltok i de
militære operasjoner alt tidlig i opprøret, senere supplert av
tysk flyvåpen.
Italia satte også inn store troppestyrker på
opprørernes side og både Italia, Tyskland og Portugal leverte
våpen.
De vestlige demokratiene holdt seg samtidig strengt til den
såkalte "ikke innblandingsavtalen" med det resultat at den
lovelige valgte regjering ikke fikk de våpen og forsyninger
den trengte.
Mexico hjalp i noen utstrekning og regjeringen
deponerte landets gullreserver i Sovjetunionen som sikkerhet
for leveranser av fly, våpen og forsyninger.
Frivillige strømmet til Spania og ble organisert i
internasjonale brigader som støttet republikken men opprørerne
hadde både det teknologiske og mannskapsmessige overtaket. I
de internasjonale brigader deltok også en norsk kontingent på
rundt 300 frivillige.
I november 1936 ble en opprørs offensiv mot Madrid stoppet
etter blodige kamper men regjeringen fant situasjonen så
utrygg at den flyttet sitt hovedsete til Valencia.
I mars 1937
hadde opprørerne tatt Cordoba, Toledo og Malaga i sør og
avanserte mot Euzkadi ( Baskeland ) i nord.
I tillegg til våpenmangelen og opprørernes overmakt ble de
republikanske styrkene rammet av voldsomme indre konflikter.
De anarkistiske militsene ønsket revolusjon og gjennomførte
også revolusjonære omveltninger i de områder de kontrollerte.
I disse områdene fant det sted omfattende massakre på
høyreorienterte, på mennesker som tilhørte overklassen og på
geistlige, massakrer som fant sitt motstykke i opprørernes
systematiske drap på venstreorienterte i de områder de
kontrollerte.
Anarkistene ønsket heller ingen tradisjonell hær
oppbygging. De republikanske partiene og kommunistene ville
begrense de radikale programmene, ville forsvare det
parlamentariske systemet og bygge opp en enhetlig ledet
folkehær.
Stridighetene mellom disse to tendensene var blodige,
demoraliserte store deler av republikkens styrker og førte
både desertering og sviktende ledelse.
I mars 1938 satte
opprørerne i gang en storoffensiv i de østlige
middelhavsområder og Aragon, trengte helt fram til kysten sør
for Tarragona og isolerte Catalonia med Barcelona fra det
øvrige republikanske området.
I slutten av juli samme år greide regjeringsstyrkene å drive
opprørerne tilbake i en motoffensiv ved Ebro. Kort tid var
stemningen i den republikanske leir mer optimistisk.
Dels
fordi man trodde den økende internasjonale krigsfaren vil
bringe de vestlige demokratier inn på republikkens side.
Det skjedde imidlertid ikke. I oktober ble de republikanske
styrkene drevet tilbake over Ebro av en offensiv som forsatte
inn i februar 1939. Hele Catalonia falt i opprørernes hender.
Republikkens skjebne var i realiteten beseglet.
Regjeringen Negrin, den siste av flere republikanske
krigsregjeringer ble erstattet med et nasjonalt forsvarsråd
som forsøkte å få til forhandlinger med de militære opprørene
og å evakuere så mange som mulig til utlandet.
Men opprørerne
godtok ingen betingelser og greide i løpet av mars å ta resten
av det republikanske området. De siste byene som falt var
Madrid og Alicante som ble tatt henholdsvis den 28 og den
30.mars 1939.
Francisco Franco gjorde sitt inntog i Madrid den 1.april 1939
og dette regnes som den offisielle sluttstrek på borgerkrigen.
Det innledet samtidig 35 års diktatur.
Kilde;
Tour Spain |
< tilbake |
|
|